BILDE: På bildet ser man 2.fiolingruppen holde ekstra gruppeprøve, på eget initiativ. Dette er musikk som engasjerer! (Red. anm.)
Noe av det jeg liker best ved å jobbe i Tromsø symfoniorkester er hvor grundig vi jobber med musikken, noe som fører til at vi kan den kjempegodt på konsertene. Andre orkestre gjør som regel noe lengre konserter enn oss, og de bruker kortere tid på innstudering; vi har som regel konsertene på fredag mens de fleste andre har dem på torsdag. Vi er lite effektive sånn sett.
Dette tar vi til det ekstreme denne uka. Vi spiller bare 30 minutters repertoar, under en fjerdedel av den siste konserten jeg spilte i Kringkastingsorkesteret. Samtidig har vi fire hele øvedager pluss generalprøve i morgen. Dette kommer imidlertid ikke av at vi er dårlige, men at vi er grundige. Vi er det eneste faste orkesteret i landet som nesten alltid spiller uten dirigent. Dette stiller spesielle krav.
Med en dirigent slipper man unna med å kunne sin egen stemme. Dirigenten tar ansvaret for helheten, og han leder deg gjennom alle vanskelige overganger, han bestemmer alle tempi, og han viser om det skal være sterkt eller svakt (og en hel del mindre nyanser også). Hvis orkesteret er usammen har man en hendig syndebukk. Uten dirigent må man gjøre alt dette selv. Spillende leder/konsertmester har selvsagt ansvaret og tar regien, men siden han spiller selv kan han ikke slippe alt han har i hendene for å piske fram, for eksempel, en treg førstebratsjgruppe. Vi må piske oss selv i stedet. Alle må kjenne musikken og tolkningen så godt at man vet nøyaktig hvordan stykket skal utvikle seg, og alle må vite hva som skjer rundt seg slik at man kan tilpasse stemmen sin til alle andres.
Dette fører til at innstuderingen tar lengre tid enn ellers, men det har sine fordeler! Vi spiller bedre fordi vi kjenner stemmene bedre og har hatt mer tid til å jobbe med detaljer. Spesielt i et stykke som Verklärte Nacht er dette en åpenbar fordel, fordi det rommer så utrolig mye. Uansett hvor godt et orkester er trenger musikerne tid til å jobbe seg sammen til en helhetlig tolkning. Jo flere detaljer og nyanser, jo mer tid trenger man, men man får da også igjen i at det virkelig blir bra.
En annen fordel med å ikke ha dirigent er at orkesteret og enkeltmusikere får større frihet. En ordentlig musikkopplevelse må skapes i øyeblikket, og kan ikke programmeres på forhånd. I et orkester med tett kontakt mellom musikerne er det mye lettere å improvisere, fordi alle lytter til alle. Derfor kan vi spille på det vi føler og ikke på det vi ser, noe som er en kolossal fordel når musikk skal bli magisk. I Tromsø, i større grad enn noe annet orkester jeg har spilt i, kan man la seg gripe av øyeblikket og gjøre ting spontant, i vissheten om at ensembelet lytter og har fokus på den felles følelsen, og ikke på hva mannen med pinnen bedriver. Denne muligheten fører til at jeg har hatt mange av mitt livs beste konsertopplevelser her i orkesteret, på det knappe året jeg har vært her. Etter den siste gjennomspillingen i dag er jeg sterk i troen på at konserten i morgen kan bli enda en av de fantastiske opplevelsene jeg har hatt her.
Det bør også nevnes at det er kunstneriske og ikke tidsmessige grunner til at vi spiller så lite denne uka! Verklärte Nacht er så intenst og konsentrert at det ikke bør presses inn mellom annen musikk, både for musikernes og publikums del. Hvis konsentrasjonen glipper faller stykket sammen og blir delvis meningsløst. Diktlesning og et musikkhistorisk perspektiv tror jeg blir en aldeles nydelig ramme, der stykket for en gangs skyld får komme helt til sin rett.
