Turnéblogg - Kinaturne 2009

Da var det siste konsert på turnéen, og den siste krampaktige shoppe- og sightseeingdagen for gjengen.
Strålende varmt og sol fra skyfri himmel. Jeg fikk endelig gjennomført min drøm om å sykle i Beijing. Helt topp!! Neste gang skal jeg leie sykkel fra dag én.

Konserten tok sted på Peking University, og vi møtte det kanskje mest "normale" publikummet på turnéen.
Dvs. uten for mye snakking og mobiltelefonering... De uttrykte også stor begeistring både under og etter konserten, både ved lang applaus og "bravo!"-tilrop.

Temperaturen i musiseringa var til stede fra første tone, og holdt seg gjennom hele konserten.
Konsentrasjonen var også upåklagelig, til de grader at et lite improvisatorisk utsving fra solistens side på Bazzini blei tatt på strak arm i hele ensemblet.

Ytterligere dramatikk fikk vi når solobratsjosten måtte forlate podiet to ganger under konserten. Hun påstår selv at dette skyldtes et lite illebefinnende, men det diskuteres i krokene om det var et utslag av primadonnanykker (noe vi ellers har sett lite av fra den kanten tidligere.) Hun kom nemlig inn til soloene sine, mens de kjedeligere kompepartiene overlot hun til resten av gruppa;-)

Men alt i alt var kanskje dette den artigste, og sannsynligvis beste konserten på turnéen.

Lørdagens konsert forløp atskillig roligere, på alle måter. Den blei spilt hos det vi tror var en av sponsorene for turnéen, og to av Marios esperanto-venner utgjorde ca halvparten av publikum...

Nå gjenstår bare pakking og litt sosialt samvær før køya kaller. Avfart fra hotellet er kl 0730, og vi har en lang reisedag foran oss.
Selv om det nå skal bli flott å komme hjem, legger jeg en liten del av meg igjen i Kina og hos det kinesiske folket, og vil definitivt reise tilbake om jeg får sjansen!

Bernt Simen

Da er turisttilværelsen slutt , for nå nærmer vi oss slutten på turneen med tre konserter i Beijing. I tre dager har vi nå vært turister, og hatt god tid på oss til å oppleve Beijing og det byen har å by på. Vi har selvfølgelig unnagjort alle de obligatoriske turistmålene slik som Muren, Den Forbudte By, Egget og den Himmelske Freds Plass, men det er selvfølgelig  mye som er ugjort og denne byen er alt for stor til at man kan rekke over alt i løpet av noen dager.

Når man har nådd metningspunktet på kultur kan man alltids spise eller shoppe. Og det er mange som har lært seg kunsten å prute i løpet av tre dagers intens kjøpslåing på Silke- og Perlemarkedet. Etter hver økt er det alltid gøy å sammenligne prisene man har oppnådd på det ene og det andre, men en ting er sikkert, og det er at en kineser aldri selger noe med tap, selv om man har fått varene for en tidel av den opprinnelige prisen. Om man senere stikker innom et lokalt supermarked litt utenfor sentrum er faren stor for at man finner samme varen med en lavere fastpris enn det man i endorfinrus har måttet prute den ned til på et av markedene.

Utelivet på kvelden er helt upåklagelig. Det er ingenting som mangler i det komplette tilbudet man har på kveldene. Her er det live jazzkonserter, punk og rock, utefester med Djs med Hip Hop og Dub  som spesiale, reggae, ska og selvfølgelig klassiske konserter, opera, utstillinger og folkemusikk. Det å velge er vanskelig for sentrum av byen er syv ganger fem mil langt, så her er det snakk om avstander for en som er vant til å traske fra Circa til Verdensteateret. Heldigvis er taxi rimelig, og for en times tur betaler man rundt 90 kr, dessuten er Metroen lett å forstå og en billettpris på to kr gjør det jo nesten gratis for oss å benytte den.

Det virker som om kunsten har gode kår her, om man skal bruke tilbudet og etterspørsel som en målestokk. Dessuten er det heller ikke bare mainstream kunst man kan oppleve. Kvarteret 798 er et gammelt industriområde som er omgjort til utstillingsplass for kinesisk avantgarde kunstnere, og her kan man gå rundt i timesvis på de 50-60 utstillingene som til enhver tid er aktive. Dessuten er alt gratis og alt holder en skyhøy kvalitet, både uttrykks- og håndverksmessig.

Men etter tre sløve dager var det altså klart for konsert igjen, og med jetlaget ute av kroppen, nye skreddersydde kjoler og dresser og ”chien” i perfekt balanse skulle alt ligge til rette for en toppkonsert. Første skjær i sjøen var at vi måtte konstatere at  den lokale kontrabassen var en finerbass fra 40-tallet og at det originale strengesettet (dessverre) var intakt. Dessuten var halsen på tur til å løsne så det knaket skikkelig da bassist Paulsen prøvde å stramme et par strenger. Heldigvis var han forberedt og hadde med seg nye strenger, kniver, filer og epoxylim fra Norge. Dessuten er han en kvalifisert tømrer, så han regnet med at han nok kunne få til en bass av havaristen straks vi kom frem. Etter en time i buss gjennom byen begynte det å bli dårlig med høyhus, og veien var redusert fra seks felt til et halvt. At sjåføren begynte å snakke høyere og høyere i mobiltelefon vitnet om at vi nok hadde kjørt feil, og at han ikke ante hvor vi var, eller hvor vi skulle. Til og med Jan håpet et øyeblikk at vi skulle snu og kjøre til den ”riktige” plassen, men vi var faktisk fremme ved riktig sted. En trehjuls-sykkel med lasteplan var transporten for utstyret vårt videre. Kontrasten til salen i Ningbo kunne ikke vært større, og flere av oss begynte å se frem til et magisk Spinal-Tap øyeblikk.

Men etter en kort spasertur ned langs en støvete vei med en grumsete elv på ene siden, og en gammel falleferdig mur på andre siden var vi fremme ved Feng Zhongyun Studio. Det skulle vise seg at også dette er en liten kunsterisk oase for flere typer kunst. Alle med rot i asiatiske tradisjoner, og her er bildende kunst, skulptur og håndarbeid likestil med musikk og Martial Arts. Konserten skulle holdes i et fantastisk lokale, som er et treningsstudio for kampsport, med kunst, friske blomster og innendørs rennede vann, så heldigvis ble førsteinntrykket snudd på hodet i et løpet av noen få sekunder.

Bassen ble fikset i rekordfart, og med nyherdet superlim og to spraybokser til å holde gripebrettet oppe kunne prøvene starte. Akustikken viste seg å være glimrende for en slik type intimkonsert som dette skulle vise seg å bli. Med orkesteret midt i lokalet, omgitt av rennende vann starter prøvene helt etter den kinesiske oppskriften. Det vil si at etter to minutter er lokalet fullt av nyskjerrige tilskuere som snakker høyt, fotograferer, ler og peker og viser generellt veldig liten forståelse for sarte kunstnersjeler som prøver å begå kunst under så vanskelige arbeidsforhold.

Nåja, tre dager storbyferie viser seg å ha gjort underverker, og på prøvene var det tydelig at orkesteret og solister var skikkelig spillesugne og inspirert av de flotte omgivelsene. På denne konserten er sponsorene for turneen samt folk fra den svenske, norske og kinesiske ambassaden innvitert, så dette er nok en viktig konsert for oss og ikke minst for vår turneleder, Shun Mei.

Studioet ligger i et kvartal, der flere kunstnere har gått sammen i et kunstnerkollektiv, og det viste seg etter hvert at de vi skulle gjøre her var å åpne en festival som de arrangerte. Vi ble innvitert ut i gården, der det hadde det samlet seg et par hundre mennesker.  Der ble alle møtt velkommen av en av de lokale kunstnerne, og deretter ble alle innvitert inn på konsert med orkesteret. Som man forstår ble konserten litt utenom det vanlige, med publikum på alle kanter, foran, bak over og gående rundt inne i Feng Zhongyun Studio.  Selv om dette ikke ble en tradisjonell konsert etter våre normer, så virket det som om publikum satte pris på det de hørte,  men for oss, publikum og kunstnerkollektivet var nok dette en ”once in a lifetime experience” og vi ønsker dem lykke til med festivalen videre.

Torbjørn Ingvaldsen

Kina er uten sammenligning det mest kontrastfylte landet jeg har vært i. Kanskje er det en logisk konsekvens av at det også er det absolutt største landet jeg har vært i. På tre dager var vi innom Shanghai, Hefei og Ningbo, som må sies å være motpoler. Tre poler burde riktignok være en umulighet på enhver planet med respekt for seg selv, men sånn er det altså.

Sanghai har over 20 millioner innbyggere, og det mest flashy bling-bling-sentrumet jeg har sett. Masse penger og masse fattigdom, pluss masse folk. Det blir et kaos det er vanskelig å se for seg, selv om man skulle ha sett det med egne øyne for bare et par dager siden. Med høyhus som får Manhattan til å se puslete ut, et trafikkbilde som kunne traumatisert en inder, samt 20 millioner utrolig hyggelige og imøtekommende mennesker, blir inntrykket og dertil følgende blogginnlegg rimelig fragmentert. Men det er ingen tvil om at Shanghai har mer å by på enn et orkester kan ta inn på to jetlaggede dager.

Kefei er forfriskende uforfriskende i sammenligning. Mitt inntrykk er et hard core industriområde, med liten direkte kontakt med den vestlige verden. Om dette faktisk stemmer er en annen sak. Folk stirret på oss på gaten, men de smilte og vinket også, så da var det greit. Hotellet vårt hadde en roterende restaurant i 29. etasje, som i teorien skulle gi en flott utsikt til byen, men som i praksis gav orkesterplass til en brungrå vegg av smog. Etter en halvtimes spasertur gikk jeg fra Frisk Og Fin til Frisk Med Rennende Nese, Røde Øyne, Sår Hals, Hodepine og Svimmelhet. Dette avtok heldigvis om man oppholdt seg innendørs. Byen gav oss, i tillegg til foruroligende mange symptomer på svineinfluensa, to konserter fulle av hyggelige folk; det første publikumet hadde det faktisk så hyggelig at de bare unntaksvis kikket bort på det vi drev med på scenen. Men vi er blitt fortalt at dette er helt vanlig i Kina. Oppvarmingsband fikk vi også, de beste fiolinistene fra den lokale musikkskolen, alle uniformert i hvitt; de fleste så søte at de var til å spise opp. De virret rundt etter autografer og musikktips både før og etter "showtime", som de kalte det.

Ningbo er en type Kina jeg ikke visste eksisterte. Jeg visste at kyststrøkene var rikere enn landsbygda, men hadde antatt at Shanghai var den største konsentrasjonen av kapital, og derfor den mest velstående byen. Ikke så. Ningpo er så stailet og fresh at Tromsø ser ut som shabby russisk landsbygd i sammenligning. Overalt er det nytt og rent, med velfrissert vegetasjon i alle bauer og kanter, og hvit brostein som leder tanken hen mot rennesansens ide av antikkens Hellas. Konserthuset er noe av det flotteste jeg har sett, og kombinerer vakkert ytre, vakkert indre og vakker akkustikk på en måte vi bare ikke får til i Norge. Det ironiske er at denne byen ikke har veldig aktive konsertgjengere, så de store salene står der mest til pynt. En funksjon de fyller med overbevisning.

Det er artig å se hvor høyt i kurs vesten står her. Den vestlige verden er blitt bildet på det som er moderne og riktig, helt til det punkt at den eneste solfaktoren jeg fikk kjøpt på apoteket var "Whitening cream". I middelklassen er det mange steder utenkelig at barna ikke lærer et vestlig klassisk instrument, og badet på hotellet har små merker med "American Standard" på de mest overraskende steder. Men hele samfunnet er gjennomsyret av at kineserne streber oppover; mot et mer velstående samfunn, men også mot et mer moderne og mer dannet samfunn.

Derfor står klassisk musikk høyere i kurs enn i Norge, og spilles overalt hvor man snur seg. Heisen i hotellet vårt spilte for eksempel Ravels Bolero sist jeg tok den, som jo er ett av den klassiske musikkens aller beste verk. Kiosker på gaten spiller Beethoven. Og all denne ambisjonen, utenkelig i den norske klassefriheten, kombineres med en ekstrem arbeidsvilje. Kineserne anstrenger seg hele tiden; de kan jobbe tolv timer på en motorvei uten engang en maske å puste gjennom, og så gå en lang omvei hjem for å vise en norsk musiker veien til hotellet hans. Ekstremt beundringsverdig, men det virker unektelig veldig slitsomt. Eller kanskje det er jeg som er blitt lat og borskjemt, som gjør så mye mindre for å fortjene en velstand som er mye større? Tolv timers arbeidsdag? Tror ikke jeg orker.

Aslak

23.05

Vi ankom med natttoget fra Shanghei til Hefei i går morges. Vi kom inn til byen kl. 6 om morgenen og når toget kjørte inn til byen så vi menneskene allerede godt i gang med arbeidet ute på markene. Frokost ble inntatt på en meget lokal kafe . Chillinudler kl. 06.30 om morgenen var en ny opplevelse for de fleste av oss.

Etter innsjekk på hotellet dro vi til kveldens konsertlokale for å øve. Vi ble møtt av en stor plakat med bilde av Jan Stigmer og oss utenfor Hefei Teater der også kveldens konsert skulle være. Vi gjennomførte en 2 timers prøve mens det ble sjekket lys og folk sprang fram og tilbake i lokalet. Det var mange barn der og det viste seg at de skulle innlede kveldens konsert.

Etter prøver var det felles lunsj og orkesteret fikk ettermiddagen til fri disposisjon. Særlig imponert er vi av Stein, Bernt Simen og Jarle som jogget i over 30 graders varme. Vår første konsert i Kina ble gjennomført i går kveld. I Hefei Teater var det ca. 1000 mennesker som var kommet for å høre på oss. Programmet ble vel mottatt.

Konsertpublikummet oppførte seg litt anderledes enn vi er vant til. Hjemme er det helt stille i salen når vi spiller, men her løp barn rundt , det ble spist popkorn og mange mennesker fotograferte med blits hele tiden. Ett tv team kjørte flombelysning på publikum. Det var en blendende opplevelse. Jeg spurte etter konserten om hvordan dette hadde virket fra scenen og fikk til svar at det ikke hadde vært særlig forstyrrende.

I dag skal vi ha en matine konsert samme sted og er spente på hvor mange som kommer. I kveld drar vi videre med natttog til Ningbo. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Line Fusdahl


Bildene på Flickr.com

Dagen startet med en liten tur gjennom Luxon Park med en Starbucks kaffe i hånden. En utrolig opplevelse med bla. annet synkron tango. Kineserne er flinke til slike aktiviteter. Etter lunsj bar det til Shanghai World Financial Center. Line Fusdahl, Aslak Wøllo Sørgaard, Berit Strømseng og undertengede ønsket å oppleve Shanghai Skyline. Drosjeturen fra Hotel Swan til SWFC var en opplevelse i seg selv og føltes som en tidvis nær døden opplevelse. Sjåføren holdt bla. annet på å kjøre ned to motorsyklister i et veikryss.

Med andre ord: Når du drar til Kina så er trafikkbildet meget annerledes enn hva vi er vant med. Shanghai WFC var en opplevelse som tok pusten fra en. I 474meters høyde kjente en at tårnet svaiet fra side til side og en kunne stå på herdet glass å stirre rett ned på bakken ved siden av bygningen. Utsikten var helt utrolig. Alle fire kom ned på gateplan med en oppstemt følelse av å ha sett noe helt enestående. Drar du noen gang til Shanghai, da er det et must å besøke den øverste utsiktsposten på SWFC.

Etter besøket i høyden tok vi et noget spesielt tog under Huangpo elven, "the Bund sightseeing tunnel", et tranport middel som samtidig var et slags kunstverk - KITSCH. Ganske lattermilde kunne vi konstatere at noe slikt hadde vi ikke sett før. Deretter bar turen til Red Dragen Mall ved siden av Old Shanghai Street. I Shanghai finnes også et utrolig akvarie som i tillegg til mange forskjellige fiskeslag og pingvner også har en stor hvithai i en av sine mange bassenger. Akvariet er absolutt verdt et besøk.

Charles Garden.



Bildene på Flickr.com

20.mai

Kinaturens første blogginnlegg ble skrevet i all hast på grunn av en noe komplisert taxitur tilbake fra dagens sightseeing. Mye trafikk førte til at vi måtte gjøre ett langt nødstopp for en trengende fiolinist på jakt etter et toalett. I stresset sprang han så langt at han nesten ikke fant tilbake til taxien...! 

Etter et reiselangt reisedøgn med lite eller ingen søvn på flyet, var det en sliten gjeng som ventet (i 3 timer) på å bli hentet fra flyplassen i Shanghai. Tiden ble tilbragt med prøvesmaking på krydret sjøgress, rekesnacks, røkt andetunge og div annet. Vi dro fra strålende sol i Tromsø og forventet ikke plaskende regn i Shanghai! Endel av oss trosset regnet og vasset rundt i den fantastiske gamlebyen, med masete selgere hengende på slep.

Ett av dagens turistmål var å drikke te på det berømte "Shanghai teahouse". Etter å ha benket oss ned ved et bord og fått menyene, fant vi ut at det var fryktelig dyrt og at vi egentlig ikke hadde så lyst på te. (Det kostet nesten 100 kr pr person). Pinlig berørte sprang vi ut derfra og inn i nabobygningen som var Starbucks. :)

Shanghai har også ultramoderne skyskrapere som vi håper å se toppene av, og utsikten fra, når tåka letter i morgen. Nå skal vi skynde oss  til middag og gleder oss til å stupe i seng etter å ha gjort en heltemodig innsats for å holde oss våkne hele dagen.

Det er fremdeles litt uvirkelig å være i Kina! Vi gleder oss til fortsettelsen og er spente på hvordan det blir å spille konserter her!

Heidi og Kristina

Da er vi straks klar for avreise. Generalprøven på deler av programmet ble avholdt i et fullsatt Tromsø Rådhus, der vi spilte 17.mai konsert sammen med Kammerkoret Mimas, Ragnar Rasmussen, Tromsø Orkesterforenings Jantisjarkorps og våre to solister, Jan Stigmer og Berit Norbakkken Solset. Reiseruten vår er (foreløpig) Shanghai, Jinxian, Guiyang, Anshu, Kunming, Zhoushan og Beijing. Foreløpig er vi ikke blitt plaget med alt for mange detaljer rundt turneen, men vi stoler på Jan Stigmer som har vært på turne med dette byrået syv ganger tidligere, om at dette er kvalitetssikret i alle ledd. Vi regner med at vi skal spille i saler som tar fra 600 til 2000 publikummere, så dette er jo noe større enn vi er vant til fra Tromsø. Følg med i bloggen vår, der vi skal få litt forskjellige personer til å skrive om sine opplevelser.

Her vil det regelmessig komme rapporter under turneen, så følg med her om du er interessert i hvordan orkesteret har det på turne!