Da er turisttilværelsen slutt , for nå nærmer vi oss slutten på turneen med tre konserter i Beijing. I tre dager har vi nå vært turister, og hatt god tid på oss til å oppleve Beijing og det byen har å by på. Vi har selvfølgelig unnagjort alle de obligatoriske turistmålene slik som Muren, Den Forbudte By, Egget og den Himmelske Freds Plass, men det er selvfølgelig  mye som er ugjort og denne byen er alt for stor til at man kan rekke over alt i løpet av noen dager.

Når man har nådd metningspunktet på kultur kan man alltids spise eller shoppe. Og det er mange som har lært seg kunsten å prute i løpet av tre dagers intens kjøpslåing på Silke- og Perlemarkedet. Etter hver økt er det alltid gøy å sammenligne prisene man har oppnådd på det ene og det andre, men en ting er sikkert, og det er at en kineser aldri selger noe med tap, selv om man har fått varene for en tidel av den opprinnelige prisen. Om man senere stikker innom et lokalt supermarked litt utenfor sentrum er faren stor for at man finner samme varen med en lavere fastpris enn det man i endorfinrus har måttet prute den ned til på et av markedene.

Utelivet på kvelden er helt upåklagelig. Det er ingenting som mangler i det komplette tilbudet man har på kveldene. Her er det live jazzkonserter, punk og rock, utefester med Djs med Hip Hop og Dub  som spesiale, reggae, ska og selvfølgelig klassiske konserter, opera, utstillinger og folkemusikk. Det å velge er vanskelig for sentrum av byen er syv ganger fem mil langt, så her er det snakk om avstander for en som er vant til å traske fra Circa til Verdensteateret. Heldigvis er taxi rimelig, og for en times tur betaler man rundt 90 kr, dessuten er Metroen lett å forstå og en billettpris på to kr gjør det jo nesten gratis for oss å benytte den.

Det virker som om kunsten har gode kår her, om man skal bruke tilbudet og etterspørsel som en målestokk. Dessuten er det heller ikke bare mainstream kunst man kan oppleve. Kvarteret 798 er et gammelt industriområde som er omgjort til utstillingsplass for kinesisk avantgarde kunstnere, og her kan man gå rundt i timesvis på de 50-60 utstillingene som til enhver tid er aktive. Dessuten er alt gratis og alt holder en skyhøy kvalitet, både uttrykks- og håndverksmessig.

Men etter tre sløve dager var det altså klart for konsert igjen, og med jetlaget ute av kroppen, nye skreddersydde kjoler og dresser og ”chien” i perfekt balanse skulle alt ligge til rette for en toppkonsert. Første skjær i sjøen var at vi måtte konstatere at  den lokale kontrabassen var en finerbass fra 40-tallet og at det originale strengesettet (dessverre) var intakt. Dessuten var halsen på tur til å løsne så det knaket skikkelig da bassist Paulsen prøvde å stramme et par strenger. Heldigvis var han forberedt og hadde med seg nye strenger, kniver, filer og epoxylim fra Norge. Dessuten er han en kvalifisert tømrer, så han regnet med at han nok kunne få til en bass av havaristen straks vi kom frem. Etter en time i buss gjennom byen begynte det å bli dårlig med høyhus, og veien var redusert fra seks felt til et halvt. At sjåføren begynte å snakke høyere og høyere i mobiltelefon vitnet om at vi nok hadde kjørt feil, og at han ikke ante hvor vi var, eller hvor vi skulle. Til og med Jan håpet et øyeblikk at vi skulle snu og kjøre til den ”riktige” plassen, men vi var faktisk fremme ved riktig sted. En trehjuls-sykkel med lasteplan var transporten for utstyret vårt videre. Kontrasten til salen i Ningbo kunne ikke vært større, og flere av oss begynte å se frem til et magisk Spinal-Tap øyeblikk.

Men etter en kort spasertur ned langs en støvete vei med en grumsete elv på ene siden, og en gammel falleferdig mur på andre siden var vi fremme ved Feng Zhongyun Studio. Det skulle vise seg at også dette er en liten kunsterisk oase for flere typer kunst. Alle med rot i asiatiske tradisjoner, og her er bildende kunst, skulptur og håndarbeid likestil med musikk og Martial Arts. Konserten skulle holdes i et fantastisk lokale, som er et treningsstudio for kampsport, med kunst, friske blomster og innendørs rennede vann, så heldigvis ble førsteinntrykket snudd på hodet i et løpet av noen få sekunder.

Bassen ble fikset i rekordfart, og med nyherdet superlim og to spraybokser til å holde gripebrettet oppe kunne prøvene starte. Akustikken viste seg å være glimrende for en slik type intimkonsert som dette skulle vise seg å bli. Med orkesteret midt i lokalet, omgitt av rennende vann starter prøvene helt etter den kinesiske oppskriften. Det vil si at etter to minutter er lokalet fullt av nyskjerrige tilskuere som snakker høyt, fotograferer, ler og peker og viser generellt veldig liten forståelse for sarte kunstnersjeler som prøver å begå kunst under så vanskelige arbeidsforhold.

Nåja, tre dager storbyferie viser seg å ha gjort underverker, og på prøvene var det tydelig at orkesteret og solister var skikkelig spillesugne og inspirert av de flotte omgivelsene. På denne konserten er sponsorene for turneen samt folk fra den svenske, norske og kinesiske ambassaden innvitert, så dette er nok en viktig konsert for oss og ikke minst for vår turneleder, Shun Mei.

Studioet ligger i et kvartal, der flere kunstnere har gått sammen i et kunstnerkollektiv, og det viste seg etter hvert at de vi skulle gjøre her var å åpne en festival som de arrangerte. Vi ble innvitert ut i gården, der det hadde det samlet seg et par hundre mennesker.  Der ble alle møtt velkommen av en av de lokale kunstnerne, og deretter ble alle innvitert inn på konsert med orkesteret. Som man forstår ble konserten litt utenom det vanlige, med publikum på alle kanter, foran, bak over og gående rundt inne i Feng Zhongyun Studio.  Selv om dette ikke ble en tradisjonell konsert etter våre normer, så virket det som om publikum satte pris på det de hørte,  men for oss, publikum og kunstnerkollektivet var nok dette en ”once in a lifetime experience” og vi ønsker dem lykke til med festivalen videre.

Torbjørn Ingvaldsen